Refleksjonsnotat 1 – et nytt fagområde

Refleksjonsnotat 1 – et nytt fagområde: alternativ 1: Hvordan kan (jeg med) dette studiet bidra til endringer i skole og undervisning?

Høstens studier rommet to kurs; Felleskurset i IKT-støttet læring og ICT – based approaches for evaluation. To ulike kurs, med tildels komplementære trekk.

Felleskurset gav oss både oversikt og dypdykk i forhold til generelle betraktninger om læring, vi fikk se hvordan bruk av digitale verktøy og digitale medier knytter tette band, som har innvirkning på samfunnet som helhet og på hvordan vi betrakter læring. I tillegg lærte vi mye om kommunikasjon og samhandling via digitale kanaler.

Litteraturen har kretset rundt mange emner. Fellesnevneren mener jeg er den sosiokulturelle forståelsen av læring og utvikling, der læring handler om hvordan individer nyttiggjør seg (approprierer) kunnskaper og ferdigheter som de blir eksponert for (Qvortrup 2004). Der læringen skjer på mange måter og i ulike sammenhenger (på skolen, blant venner, hjemme). Ofte helt uforvarende som en konsekvens av noe en er med på. Kunnskap og læring må betraktes situert, dvs noe som vokser frem i sosiale praksiser, samt at menneskelige kunnskaper og ferdigheter har en “redskapsavhengig” karakter (Säljö 2006).

Hva vil så disse betraktningene si for meg i forhold til dette studiet? Hvordan kan jeg (med dette studiet) bidra til endringer i skole og undervisning?

Siden datamaskinens inntog i skolen har det skjedd en god del med de praktiske og didaktiske føringene for livet i skolen. Kommunene har brukt tid, krefter og økonomiske midler på fysisk digital strukturering av virksomheten. Her i Tromsø f.eks har man sett nødvendigheten av å ha et sentralt organ (SITS – skolenes IT-senter) som står for driften av nettverket. Staten har også tatt inn over seg den digitale tidsalder gjennom f.eks nasjonale prøver, som de senere år har tatt form som tester på digitalt vis. I tillegg har spesielt siste! læreplan K06, lagt sterke føringer for hvordan digitale verktøy skal integreres i fagene, gjennom manifesteringen av digitale verktøy som grunnleggende ferdighet. I høstens felleskurs så vi en del på begrepet digital kompetanse, som noe komplekst og omfattende, med mange innfallsvinkler. Kompetanse er vanskelig å definere. Det kan omfatte kunnskap, innsikt og forståelse og knyttes også til ferdighetsbegrepet og evnen til å utføre arbeid. Begrepet omfatter både evnen til å motta og forstå, og evnen til å uttrykke seg og produsere. Momenter som holdninger og motivasjon er ofte ikke inkludert i kompetansebegrepet. I et sådant perspektiv ser en at bruk av digitale verktøy bare blir en del av det større kompetansebegrepet. Høstens Evaluation-kurs hadde nær sagt selvsagt et fokus på vurdering, og da spesielt på vurdering som en sentral del av læringsaktiviteten. Vi så blant annet på portfolios, samt bruk av digitale tester. Her var det også mye matnyttig og lett anvendelig stoff. I min eksamensoppgave til dette kurset, skrev jeg bla om bruk av dataspill i vurderingsarbeid.

I dette møtepunktet mellom lek og læring finner man mye indre motivasjon for å lykkes. Dette var også en av slutningene til Chang (2003) i artikkelen om dataspillet “Joyce”. Skolen vår har siden i høst hatt vurdering som satsingsområde, og mine bidrag til endring av praksis har i stor grad vært tuftet på bruk av IKT i ulike former i vurderingsarbeidet. Vi har blant annet integrert digitale tester av ymse slag i læringsaktivitetene i ulike fag, noe som har bidratt til variasjon i arbeidet med vurdering for læring. I og med at vår LMS ikke har noe integrert prøveverktøy har vi måttet tenke løsningsorientert i forhold til muligheter på internett. Vurdering for læring handler om å integrere vurdering i læringsarbeidet, og således finnes mange nettsider tilknyttet f.eks lærebøkene, som har brukervennlige øvingssider som kan danne bakgrunn for spesielt egenvurdering. I kurset brukte vi den åpne LMS’en Moodle, som gav læreren mulighet for å følge og gi tilbakemeldinger til elevenes læringsresultater. Hittil har jeg ikke lansert Moodle på skolen, men ser at vi mangler en type digital løsning for å ivareta “læringshistorikken”. Mitt digitale arbeid med portfolios har vært sentrert rundt åpne løsninger som blogg og wiki, der vi (lærere og elever på mellomtrinnet) i løpet av høsten fikk produsert en god del lærestoff , med tilbakemeldinger fra medelever, foreldre og andre lærere. Dette var også noe lærergruppa tente på, som bidro til noe “nytt” i læringsarbeidet. I sum har jeg gjennom arbeidet med Ikt-tilnærminger i vurderingsarbeid, bidratt med variasjon, for mine elever og kolleger. Etter mange år som lærer tror jeg også at variasjon er et nøkkelord i pedagogisk utviklingsarbeid. Studiet har utvilsomt gitt meg og min praksis et større spekter å fare med, både didaktisk og metodisk.

I 2010 ser vi likevel at bruk av digitale verktøy er knyttet til barn og unges liv på en måte vi i skolen hittil ikke har klart å imøtekomme. Tross mange år med prøving og feiling, med sentrale og lokale planer for IKT, med drøssevis av konstruktive lærere fra ulike skoleslag, har vi ennå ikke klart å utnytte den kreativitet, læringslyst og læringsvilje som barn og ungdom utøver i sin private virksomhet med mobiltelefoner, Ipods, dataspill, nettsamfunn, video, nettpubliseringer, osv. ITU Monitor (2008, 2009) har flere ganger rapportert om gapet mellom skolens oppfatning av digital kompetanse og elevenes private bruk, uten at man har klart å bygge bro. Dette handler ikke minst om læringssyn og holdninger til teknologi og læring. I denne sammenheng pirker, graver og romsterer Master-studiet i mine oppfatninger av vår måte å lære på, hvordan og hvorfor vi skal benytte oss av teknologi i skolen, og ikke minst setter igang tanker om de fremtidige utfordringer i skolen.

En læringsrevolusjon i anmarsj?

Sentrale deler av høstens utvalgte kurslitteratur, bla Säljö (2006) og Buckingham (2008), drøftet inngående det uutnyttede potensiale som ligger i bruken av “nye medier”, av mange karakterisert gjennom begrepet web 2.0 – en deltakerstyrt utvikling av Internett, der brukernes produksjon og re-produksjon av digitalt materiale, bidrar til en kontinuerlig utvikling av nettet.  YouTube er et godt eksempel på en slik artefakt. Pr i dag en gigant på world wide web, der brukerne publiserer video om mangt og meget, i en frekvens som er helt enorm. Over tid har YouTube forandret seg, i takt med brukernes behov og krav, samt videoproduksjonen har blitt mer og mer avansert. Nye uttrykk og kreative påfunn florerer, gjerne som re-produksjoner av annet materiale. Denne utviklingen kan vi forstå ut fra det sosiokulturelle perspektivet. Buckingham gikk sågar så langt som å si at medieutdanning må få større innpass i skolen, slik at skoleverket på den måten kan ta inn over seg den identitetsbygging som skjer samt barn og unges naturlige forhold til digitale medier (Buckingham 2003). Noe som jo er et snodig paradoks ift forskning omkring ikt og læring, at det er vi voksne som betrakter all denne aktiviteten gjennom våre teknologi-briller, mens de yngste brukerne ikke ser på dette som teknologi, men som en viktig del av selve livet (Buckingham 2003). Relatert til egen praksis i skolen har bruken av YouTube vært kilden til mang en debatt av tildels opphetet karakter på lærerrommet. Årsakene er flere, men jeg tror hovedsaklig at slike debatter i skolen spinner rundt oppfatninger om poulærkultur som uønsket i skoleverdenen. Litt mangelfulle kunnskaper om f.eks YouTube ispedd et ønske om å ha kontroll over elevenes læring. Så kan selvsagt spørre seg om en slik kontroll er mulig. Kanskje er den ikke ønskelig heller. Nordlys anno 22.02.10 refererte til misnøye blant lærerne i videregående skole i forhold til bruk av pc: “lærerne er ikke imot bruk av bærbare pc’er, men det er utfordringer knyttet til uro og utenomfaglig aktivitet”(Nordlys 25.02.10: 2). Dette studiet har åpnet øynene mine for at nettopp denne utenomfaglige aktiviteten kan bidra med både motivasjon og læringsaktiviteter av høy kvalitet, men som trenger tid for å oppleves som trygt å bruke i skolen. Som nevnt har datamaskinen funnet en plass i skolen, dog kanskje ikke utnyttet i sin helhet. Det er mange grunner til dette, og i en skolerelasjon kan man ikke gå utenom skolers kultur for læring, eller den enkelte lærers syn på læring. En annen innfallsvinkel er at man i skolesammenheng faktisk har tatt ut potensialet til pc’en, som avanserte skrive – regnemaskiner, med innsmett av arbeid med lyd, video og bilder, såkalte sammensatte tekster.

I jakten på den digitale kompetansen må man da spørre seg om det kanskje er på tide å gå nye veier med nye artefakter, som møter barn og ungdom på en mer naturlig måte enn datamaskinen og dens nytteprogrammer?

Buckingham viste til at det ikke nødvendigvis var samsvar mellom skoleaktivitet og bruken av digitale medier som barn og ungdom benytter på fritiden (Buckingham 2003). Denne bruken omfatter i stor grad artefakter med mobilt tilsnitt så som mobiltelefoner, digitale kameraer, videokameraer og Ipods. På disse mobile enhetene spiller de dataspill, hører på musikk, kommuniserer og bruker tildels intrikate applikasjoner til hygge og nytte. Salg og bruk av avanserte mobile enheter som f.eks Apples Ipod touch og Iphone har eksplodert de to – tre siste årene. “Alle” har en Ipod, og Iphone er svært populær innen smartphone-markedet, som selvsagt består av flere aktører enn Apple.

Hva gjør akkurat disse så attraktive, og finnes det her et uutnyttet læringspotensiale for skolebruk?

De fleste pedagoger med interesse for digitale verktøy vil nok svare et ubetinget ja på det spørsmålet. Begge enhetene har trykkfølsomme skjermer, internett og e-post, Ipod samt enkel tilgang til et mylder av applikasjoner for nær sagt hva som helst. Det være seg RSS-lesere, Twitter, Chatprogrammer, Filbehandlingsprogrammer, online-kart, Huskelapper og selvfølgelig ulike spill. I tillegg finnes svært mange skolerelaterte programmer og podcasts man kan abonnere på. Utviklingen har også gått i retning av at innhold fra web har blitt tilrettelagt for disse enhetene (Zhang 2007). Som en ekstra dimensjon til læreboka vil bruk av Ipods/Iphones være aktuelt pr i dag, gitt en økonomisk og strukturell utvikling, med flere og flere brukere av slike enheter. I tillegg til en ren praktisk hemsko, med at en del elever ikke er i besittelse av f.eks Ipod eller Iphone, opplever jeg skolene i mitt nærområde som lite klar for undervisning med mobilt tilsnitt. På min skole har vi et ordensreglement som bla sier at “Skolen tillater ikke bruk av mobiltelefon og andre elektroniske medier i skoletiden”, noe som gjør det vanskelig å integrere mobile enheter i ulike læringsaktiviteter. En kjapp scanning av naboskolenes ordensreglement viser at dette er gjengs holdning. Mobiltelefoner og elektroniske duppeditter er uønsket på skolen, og hvis de til nød skal være med må de være avslått i sekken. Med dette utgangspunkt lurer jeg på hvordan jeg kan benytte meg av de potensielle læringsfortrinn en mobil enhet har i skolen? En digitalisering av deler av lærestoffet vil være enklere med små mobile enheter enn med bruk av datamaskin. F.eks podcasts og videopodcasts av leksjoner i et gitt fag, elevproduksjon av lærestoff på f.eks YouTube, bruk av pedagogisk programvare, tekst og talenotater, mm. Masterstudiet har pekt på disse mulighetene, og at utviklingen mest sannsynlig tar denne retningen. Dette synes jeg er svært utfordrende, men ikke nødvendigvis en uløselig utfordring, og kanskje er det her jeg har funnet en mulig vei inn i masteroppgaven? Kanskje er det de mobile artefaktene som vil gjøre teknologien transparent i læringsmiljøene?

Likevel tror jeg fortsatt at PC’en vil være førstevalget til produksjonen av forskjellige tekster av en viss størrelse, mens disse mobile enhetene har potensiale til å komplementere læringsbildet på ulikt sett. Som tidligere nevnt har ikke datamaskinen revolusjonert våre måter å lære på i skolen. Fortsatt er læringsaktivitetene organisert på tradisjonelt vis, med læreboka som bærende element. Fremtidens kobling mellom digitale verktøy, skolefag og barns teknolek må da enten være en sammensatt greie mellom den tradisjonelle datamaskinen og de etterhvert allemannseide mobile enhetene, eventuelt i samhandling med en ny artefakt med nye og andre muligheter?

Spenningen var stor da Apple lanserte sin Ipad, et helt nytt konsept, med Internett rett i hånda!

Dette digitale lesebrettet tror mange vil gjøre noe med vår måte å konsumere og produsere tekst på. Gutenbergs bokpresse skapte en lese og læringsrevolusjon, som har utviklet seg over år. Om kort tid slippes Ipad inn over norske markeder. Snakker vi her om boktrykkerkunst 2.0? NRK Beta har ihvertfall et kjempeoeng i deres analyse av den lærebokfylte sekken til norske skolebarn:

“Det første stedet som vil tjene stort på å ta i bruk tablets, er skolene. Alt fra barneskolen sleper norske unger med seg digre sekker med masse bøker. De bærer med seg 1000-vis av sider fram og tilbake, og bruker brøkdelene av dem hver dag. Med digitale skolebøker vil elevene kunne ha hele pensum på en dings, og trenger bare skrivebøker og verktøy.” NRK Beta (lest 26.01.10)

Jeg nevnte tidligere at Masterstudiet i IKT-støttet læring har gjort noe med mine iboende oppfatninger av læring og ikt, og jeg i løpet av denne perioden har sett både løsninger og utfordringer jeg ikke har sett tidligere. Lesebrett, mobile enheter og ny teknologi tror jeg er stikkord for den videre debatt omkring ikt og læring.

Litteraturliste:

• Säljö, Roger. 2006: Læring og kulturelle redskaper, Cappelen, 226 s.
• Buckingham, David. 2003: Media Education – literacy, learning and contemporary culture, Polity Press, 203 s.
• Buckingham, David. 2008: Youth, Identity and digital media, Polity Press
• Zhang, Dongsong. 2007: Web content adaption for mobile handheld devices, Communication of the ACM, vol.50, No.2
• Li-Jie C., J.C.Yang, T.W. Chan & F.Y. Yu. 2003: Development and Evaluation of multiple competitive activities in a synchronous quiz game system, Innovations in Education & teaching International, vol.4
• Bladet Nordlys anno 22.02.10
• NRK Beta’s bloggpost – http://nrkbeta.no/2010/01/26/tablets-i-skolen/ – lest 26.01.10
• Qvortrup, Lars. 2004: Det vidende samfund – mysteriet om viden, læring og dannelse, København, Unge Pædagoger. 307 s.