Betraktninger om vitenskap: læring

Læring og vitenskap

Mens IKT utvilsomt har et positivistisk bakteppe, spriker begrepet læring i flere retninger, der man grovt sett kan dele det inn i teoriretninger som vektlegger individet versus teori som har fokus på læring gjennom samspill med andre, altså en sosial tilnærming (Dale 2001). Dersom vi ser på læring som et individuelt fenomen, leder det til teorier og modeller for læring som først og fremst er opptatt av hva som skjer på det mentale planet hos enkeltindividet. Læring skjer på det mentale planet, “inne i hodet” til det enkelte individ. Læring kan også forstås som en sosial prosess. Felles for teorier og innfallsvinkler som benyttes for å forstå læring i dette

perspektivet er vektlegging av kontekst, situasjon og interaksjon. Sosiokulturell læringsteori kan også knyttes til det sosiale læringsperspektivet, der læring handler om hvordan individer nyttiggjør seg (approprierer) kunnskaper og ferdigheter som de blir eksponert for (Qvortrup 2004). Der læringen skjer på mange måter og i ulike sammenhenger (på skolen, blant venner, hjemme). Ofte helt uforvarende som en konsekvens av noe en er med på. Kunnskap og læring må betraktes situert, dvs noe som vokser frem i sosiale praksiser, samt at menneskelige kunnskaper og ferdigheter har en “redskapsavhengig” karakter (Säljö 2006). En variant av dette er en mer leken tilnærming til læring.

Selve læringsbegrepet hører til pedagogikkfaget, som igjen drar veksler på psykologi og sosiologi, alle med tilholdssted under samfunnsvitenskapen.

På 1960-tallet fikk gjennomgikk det samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøet en temmelig opprivende diskurs omkring positivismens innflytelse, den såkalte ”positivismestriden”. Flere mente at det forelå et prinsipielt skille mellom naturfenomener og sosiale fenomener, som skilte samfunnsvitenskapene teoretisk og metodologisk fra naturvitenskapene. Antipositivistisk vitenskapsfilosofi fra andre halvdel av 1800-tallet omtales genereltt som hermeneutikk. Kritikerne av positivismen har sin forankring i den hermeneutiske forskningen som legger vekt på en fortolkende tilnærming av fenomener tilknyttet menneske og samfunn med fokus på å forstå. Essensen i positivismekritikken er det problemfylte i å undersøke menneske og samfunn gjennom naturvitenskapelige metoder (Alvesson 2008).

Hermeneutikken – en fortolkende teoriretning

Hermeneutikk viser til forskningslogikken i studier av meningsfullt materiale som ytringer, handlinger, tekster, tradisjoner, institusjoner, redskaper. I hermeneutisk tradisjon legges det vekt på mening, fortolkning, argumentasjon og språk. Når noen snakker, hører vi (sanseerfaringer). Vi hører meninger og meningsløsheter (kommunikativ erfaring). Kultur – og samfunnsfagene er hermeneutiske fag. Mens utviklingen av hardware og software har et positivistisk bakteppe, vil det i læringssammenheng være et samspill mellom de digitale artefaktene og oss som brukere. (Thagaard 2009) sier bla at samfunnsvitenskapelig teori blir til som en intersubjektiv og kommunikativ erfaring mellom subjekter.

I hermeneutikken forkastes tesen om naturfagene som modeller for alle andre fag, samt forestillingen om lovbaserte årsaksforklaringer som de eneste akseptable forklaringer. Positivistisk vitenskapsforståelse kan være gyldig for noen av naturfagene, men egner seg ikke til avklaring av de sentrale grunnlagsproblemer i samfunnsfagene. Motsatt kan man si at krav til data og forklaringer som er tilpasset hermeneutiske fag, ikke nødvendigvis egner seg i naturfag. Interessen for å avklare grunnlagsspørsmål i hermeneutiske fag og opposisjonen mot positivistisk tolkning av all vitenskap har røtter helt tilbake til Aristoteles og hans vekt på hensiktsrettede forklaringer av handlende subjekter med vilje og bevissthet, til forskjell fra kausale forklaringer av objekter som det hender noe med.

All menneskelig handling og samhandling har en meningsdimensjon, som man ikke får med seg gjennom utelukkende observasjon “utenfra”. For å få innsikt i samspillet menneske og samfunn må forskeren delta, snakke med folk, og fortolke hva de sier. Fortolkning har derfor en stor plass i kvalitative metoder siden målsettingen er å oppnå forståelse for de fenomener en undersøker. Den hermeneutiske sirkel viser til at fortolkningen består i stadige bevegelser mellom helhet og del. Mellom det som skal fortolkes og vår forforståelse, samt mellom det som skal tolkes og konteksten (Johannesen 2009).