Vitenskapsteori – historiske linjer

Hvilke arbeidsmåter som kreves for at et fag skal være en vitenskap, blir diskutert i den vitenskapsfilosofiske delen av vitenskapsteorien. Trass mangfoldet av fag og emner, finnes det likevel fellestrekk mellom alle vitenskaper på et mer generelt vitenskapsteoretisk nivå. Det stilles eksempelvis krav til pålitelig dokumentasjon og sammenhengende argumentasjon i alle vitenskapelige forskningsopplegg (Ragnvald Kalleberg 2009).

Samtidig er det forskjeller mellom vitenskapene. Det går en hovedakse i vitenskapssystemet som skiller fagene i to store mangfoldige kulturer: På den ene side naturfag, matematikk, medisin og teknologi, på den annen kultur – og samfunnsfag, juss og teologi, som innebærer en del konkrete forskjeller mellom fagene. Det å skaffe seg data og forklare kjemiske prosesser krever andre ting enn beskrivelse og forklaring av sosiale prosesser i en skoleklasse. Fagene representerer derfor ulike måter å betrakte hvordan verden kan fortolkes og forklares, samt forskjellig syn på hvordan man kan skaffe seg kunnskap om denne verden. Spørsmål om hvordan virkeligheten ser ut kalles ontologiske spørsmål (Thomassen 2006). Spørsmål som vedrører hvordan vi kan få kunnskap om denne verden kalles epistemologiske spørsmål (Steinar Kvale 2009).

Skillet mellom fag er ikke så enkelt som en deling i to kulturer og en hovedakse gir inntrykk av. Eksempelvis er IKT og læring et sammensatt fagfelt som har feste i begge kulturer. Her handler det både om pedagogikk, sosiologi og psykologi i forhold til læring på generell basis, samt teknologiens solide elementer av naturvitenskap og ingeniørvitenskap, der ny teknologi skapes og utvikles som verktøy for læringen. Fagfeltets sammensatte natur kompliserer studier av for eksempel digital kommunikasjon, som har flere, og for noen mennesker, hemmende forutsetninger for kommunikasjon enn den ”vanlige” ansikt til ansikt. Digital kommunikasjon fordrer både kommunikasjonsferdigheter, men også god kjennskap til verktøyet som skal kommuniseres med.

Historiske linjer i vitenskapsteorien

Vitenskapsfilosofi viser til dokumentasjon og fortolkning av vitenskapelig praksis, på samme måte som demokratiteori og organisasjonsteori er basert på dokumentasjon og analyse av demokratisk praksis og organisasjonspraksis.

Hovedstrømmen i forhold til fortolkning av vitenskapelig praksis kan karakteriseres som positivistisk (Asbjørn Johannesen 2009).

Positivismen

Man kan trekke den positivistiske linjen til bake til John Stuart Mill’s klassiker fra 1843 – A system of logic. Her skriver Mill blant annet om de ”moralske vitenskaper”, dvs kultur – og samfunnsfagene, der han er opptatt av disse fagene ikke har utviklet seg like heldig som naturfagene. Kjernen i hans argumentasjon dreier seg om muligheten for å utvikle samme type av årsaksforklaringer i samfunnsfag som i naturfag.

”The backward state of the moral sciences can only be remedied by applying to them the methods of physical science, duly extended and generalized” (Mill 1987:19).

Fortolkningen ble styrket utover 1900-tallet. Ledende miljøer i Europa og Amerika var enige om hvordan gjøre samfunnsfagene til vitenskaper. Man tok de vellykkede naturvitenskapene, som fysikk og kjemi, som forbilder for alle andre fag. Disse fagene har en umåtelig stor prestisje, historisk som forbedring av religiøse og metafysiske forklaringer av verden og universet, men også som kunnskapsgrunnlag for revolusjonerende teknologier innenfor industri, kommunikasjon og helsevesen.

Det positivistiske forskningsidealet vektlegger den kunnskapen som er ”positivt” gitt for oss, gjennom erfaringer (Thomassen 2006). Det vil si de fenomener og egenskaper som kan måles og registreres. Sosiale fenomener skal studeres utenfra, uten at forskeren engasjerer seg eller deltar i det feltet som studeres. I positivistiske fortolkninger av samfunnet har man vektlagt søking etter universelle lovmessigheter, der kvantifisering og kvantitative data gis en overordnet ”sann” status, for å etablere sosiale lover om samhandling, slik naturfenomener følger naturlover.

Fire oppfatninger har stått sentralt i positivistisk forståelse av samfunnsvitenskapens studieobjekt og vitenskapsforståelse (Ragnvald Kalleberg 2009):

1. naturvitenskapelige idealer for vitenskapelig virksomhet,
2. årsaksforklaringer som hovedformål for forskning,
3. forutsetningen om at normative spørsmål bør ligge utenfor vitenskapen,
4. forventningen om at vitenskapelig kunnskap kan føre til forbedring

1. Naturvitenskapene, særlig fysikk, bør være ideal for alle andre vitenskaper. Årsaksforklaringer, kontrollerte eksperimenter og kvantitative målinger, bør være felleskrav til de ulike fagene. Telling og måling blir ofte sett på som et tegn på vitenskapelighet.

2. I positivistisk tradisjon holder man fast på kravet om årsaksforklaringer. Når er noe ”forklart” ifølge denne tenkemåten? Standardsvaret er: noe er forklart når man kan vise at det følger av en generell lovmessighet. Da forstår vi årsaken(e) tilhendelsen. Et vanlig eksempel er den såkalte ”fallov”, som sier noe om hvordan legemer i fritt fall beveger seg i et lufttomt rom. Fallengden (l) er identisk med falltiden (t) i annen potens multiplisert med en konstant (k), dvs l = kt2. Denne loven er den samme overalt på kloden og gjelder alle fallende legemer. Det gjør det mulig for oss å både forklare, men også forutsi hvor langt en gjenstand vil falle.

3. Positivismen legger også til grunn at samfunnsvitenskapen skal være verdinøytrale. Samfunnsvitenskap skal bare handle om dokumentasjon og forklaring av faktiske forhold. Sosiale normer, etikk og verdier kan også forklares, men ikke forsvares eller forkastes. Vi kan dokumentere og analysere datamaskinenes innflytelse på pedagogisk praksis, men ikke forsvare eller kritisere den.

4. Forklaringer og forutsigelser av sosiale fenomener skal også kunne legge grunnlag ikke bare for kunnskap om fremtidig utvikling, men også for å gripe inn og kontrollere den. Her vises til hvordan naturvitere og medisinere har kunnet gripe inn i naturen til beste for oss alle, som ved etablering av kjemisk industri og vitenskapsbasert medisinsk behandling. Forfølger man den tanken vil samfunnsviteren bli en slags ”samfunnsingeniør”, som kan diagnostisere og behandle ”syke” samfunn, slik leger behandler sine pasienter.

På 1960-tallet fikk gjennomgikk det samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøet en temmelig opprivende diskurs omkring positivismens innflytelse, den såkalte ”positivismestriden”. Flere mente at det forelå et prinsipielt skille mellom naturfenomener og sosiale fenomener, som skilte samfunnsvitenskapene teoretisk og metodologisk fra naturvitenskapene. Den finske filosofen George von Wright (1971) omtaler generelt antipositivistisk vitenskapsfilosofi fra andre halvdel av 1800-tallet som hermeneutikk. Kritikerne av positivismen har sin forankring i den hermeneutiske forskningen som legger vekt på en fortolkende tilnærming av fenomener tilknyttet menneske og samfunn med fokus på å forstå. Essensen i positivismekritikken er det problemfylte i å undersøke menneske og samfunn gjennom naturvitenskapelige metoder (Mats Alvesson 2008).

Hermeneutikken – en fortolkende teoriretning

Hermeneutikk viser til forskningslogikken i studier av meningsfullt materiale som ytringer, handlinger, tekster, tradisjoner, institusjoner, redskaper. I hermeneutisk tradisjon legges det vekt på mening, fortolkning, argumentasjon og språk. Når noen snakker, hører vi (sanseerfaringer). Vi hører meninger og meningsløsheter (kommunikativ erfaring). Kultur – og samfunnsfagene er hermeneutiske fag.

Samfunnsvitenskapelig teori blir til som en intersubjektiv og kommunikativ erfaring mellom subjekter (Thagaard 2009).

I hermeneutikken forkastes tesen om naturfagene som modeller for alle andre fag, samt forestillingen om lovbaserte årsaksforklaringer som de eneste akseptable forklaringer. Positivistisk vitenskapsforståelse kan være gyldig for noen av naturfagene, men egner seg ikke til avklaring av de sentrale grunnlagsproblemer i samfunnsfagene. Motsatt kan man si at krav til data og forklaringer som er tilpasset hermeneutiske fag, ikke nødvendigvis egner seg i naturfag.

Interessen for å avklare grunnlagsspørsmål i hermeneutiske fag og opposisjonen mot positivistisk tolkning av all vitenskap har røtter helt tilbake til Aristoteles og hans vekt på hensiktsrettede forklaringer av handlende subjekter med vilje og bevissthet, til forskjell fra kausale forklaringer av objekter som det hender noe med.

All menneskelig handling og samhandling har en meningsdimensjon, som man ikke får med seg gjennom utelukkende observasjon “utenfra”. For å få innsikt i samspillet menneske og samfunn må forskeren delta, snakke med folk, og fortolke hva de sier.

Fortolkning har derfor en stor plass i kvalitative metoder siden målsettingen er å oppnå forståelse for de fenomener en undersøker. Den hermeneutiske sirkel viser til at fortolkningen består i stadige bevegelser mellom helhet og del. Mellom det som skal fortolkes og vår forforståelse, samt mellom det som skal tolkes og konteksten (Asbjørn Johannesen 2009).