Læring og kulturelle redskaper
Hvordan kunnskaper, ferdigheter og informasjon lever videre
Boka til Roger Säljö “Læring og kulturelle redskaper” 2006, handler om hvordan vi mennesker evner å utvikle og holde liv i kunnskaper og ferdigheter, om vårt talent for å ivareta erfaringer, å lære og å skape ny innsikt. Tenk hvis hver generasjon skulle ha begynt fra begynnelsen av? Funnet opp alt kruttet på nytt?
Alle teknikker, innsikter og ferdigheter vi tar for gitt krever kollektiv læring gjennom flere generasjoner.
Den sosiokulturelle forståelsen av dette handler om vår evne til å forstå omverdenen og nyttiggjøre oss samfunnsmessige erfaringer og kollektivt utviklede ferdigheter ved hjelp av den biologiske ressursen som hjernen vår og sansene våre utgjør.
Hjernen vår er den samme som våre forfedre hadde for 10000 år siden, men vår omverden og samfunnets samlede erfaringer er helt annerledes. Dette gjør at barn som vokser opp i dag mest sannsynlig vil lære masse som barn f.eks født tidlig på 1900-tallet ville lært.
Jfr Vygotsky bruker vi medierende redskaper når vi agerer i omverdenen. Dvs fysiske eller språklige redskaper. Et annet ord for fysiske redskaper er artefakter. Artefakter er laget av mennesker som har utformet dem i en spesiell hensikt. Eks sykler, biler, oppvaskmaskiner, pc, osv. Fysiske artefakter og språklige redskaper.
Mediering, institusjon og individ
Språket er vårt kollektive redskap for tenkning. Språklige redskaper og fysiske artefakter går hånd i hånd, f.eks lage en matrett fra ei kokebok. Vår kommunikasjon og tenkning utspiller seg i det vi kan kalle kulturelle institusjoner. Se figur:
Denne institusjonaliseringen gjør at vi mennesker må lære oss å agere i ulike sammenhenger med ulike forutsetninger, det vi kan kalle situerte identiteter.
Ift lagring av informasjon kan man snakke om eksterne hukommelsessystemer. Dvs artefakter eller medierende redskaper, som mennesker bruker for å bevare informasjon og spor av sine erfaringer. Eksempelvis leirtavler, bibliotek, USB-penner.
Artefakter har gjerne inskripsjoner. F.eks ei klokke har inndeling av iden i sekunder, minutter og timer i relasjon til tid. Et kart har inskripsjoner i form av betegnelser og symboler.
Inskripsjon kan knyttes til uttrykket representasjon – mentale modeller inne i hodet av et “ferdig” innhold. Dette funker ikke i et sosiokulturelt perspektiv; vi kan lese mening og budskap ut av forskjellige artefakter, der inskripsjonene bidrar til å danne mening.
Kritikken til det sosiokulturelle perspektivet på læring er at det ikke kan forklare læring hos individet. Dette imøtegår Säljö kraftig:
- læring handler om hvordan individer nyttiggjør seg (approprierer) kunnskaper og ferdigheter som de blir eksponert for.
- læring skjer på mange måter og i ulike sammenhenger (på skolen, blant venner, hjemme). Ofte helt uforvarende som en konsekvens av noe en er med på
- kunnskap og læring må betraktes situert, dvs noe som vokser frem i sosiale praksiser
- Menneskelige kunnskaper og ferdigheter har en “redskapsavhengig” karakter
Menneskers måte å lære på kan ses på som det Vygotsky kalte for “høyere psykologiske ferdigheter”, dvs ferdigheter som er et resultat av kulturelle erfaringer. Eks å være student på masternivå kan være svært utfordrende hvis du ikke kjenner til hva det kreves for å være student.
I motsetning til kognitivismen og Piaget som mener at det er en forutsetning for læring at individet har nådd et visst utviklingstrinn, ser det sosiokulturelle på det motsatte; det er gjennom læring at individene utvikler seg!
Derfor. Sitert fra s.69: “I et sosiokulturelt perspektiv forstår en læring som en prosess der mennesker appropierer deler av de kunnskapene og ferdighetene som er utviklet i samfunnet. Approprieringen innebærer at en lærer seg å beherske ulike typer medierende redskaper innenfor rammen for institusjonaliserte praksiser. Mange av disse redskapene er uttrykk for en lang eksternaliseringsprosess som har sine røtter hundrevis eller tusenvis av år tilbake i tiden. Kulturelle redskaper har dermed en sosiogenese, en utviklingshistorie”.
Hvis vi går for det sosiokulturelle perspektivet, nemlig at læring handler om hvordan mennesker gjør seg kjent med og approprierer kulturelle redskaper i sosiale praksiser. Blir konsekvensene at hvordan vi lærer og hva vi lærer, avhengig av hvilke artefakter som blir brukt i det samfunnet vi lever i. Det er ikke den biologiske, men heller den kulturelle evolusjonen som har forandret vår verden og måte å lære på.
Et eksempel på dette er hvordan artefaktene har utviklet seg gjennom historien. Bildet til venstre viser en variant av ei “håndøks”, oldtidens sveitsiske armékniv. I utgangspunktet en stein, men utviklet gjennom tanker, samtale, “modeller” og praktisk finpuss til å bli en anvendbar artefakt til sin tid.
Slik har utviklingen av de fysiske artefaktene foregått oppover i historien: gjennom et aktivt forhold til omverdenen, gjennom utvikling av modeller eller abstraksjoner og gjennom kommunikasjon og veiledning. Stadig mer avansert og spesialisert. I tritt med denne utviklingen er vi blitt mer og mer avhengig av våre artefakter.
Parallelt med utviklingen av fysiske artefakter, rent historisk sett, har vi mennesker også utviklet våre kommunikative evner.
- mimetisk kultur
- verbal kommunikasjon
Säljö skisserer tre typer artefakter:
- primære artefakter (inngår i produksjonen av livets nødvendigheter – øks, hammer, spade)
- sekundære artefakter (redskaper som formidler menneskelige begreper og innsikter – instruksjonsbøker, oppskrifter)
- tertiære artefakter (forlengelse av de sekundære og deres sosiale praksiser – romanen, virtuelle spill, vitenskapelig teori)
Pedagogisk praksis er sentrert rundt sekundære artefakter, mens f.eks Karl Marx’ arbeider om kapitalismen er et eks på tertiære artefakter.
Den historiske utviklingen fra mennesket ble bofast, til utviklingen av byene som livsform, med arbeidsdeling og spesialisering, førte til nye måter å lære på. Her ser man at et et nytt redskap for mediering kommer inn i bildet – skriftspråket.
Skrift, mediering og læring
Skrift er en teknikk for mediering via inskripsjoner som innebærer at en reproduserer talespråket i fysisk og verbal form. Skriften er en kulturelt tilegnet modell for språk. Alfabetet kan forsås som et medierende redskap for talespråket. Skriften har et stort potensiale for å bevare informasjon og fortellinger, men den er også ganske abstrakt. Det muliggjør spredning av informasjon og gjør det mulig å bygge opp teksbaserte virkeligheter. Jfr Tolkien.
Som sagt. Artefaktene har utviklet seg over veldig mange år. Skriftspråkets inntog er nok en av de mest sentrale, da skriftspråket kan operere innenfor alle typer artefakter. Her er en liten filmsnutt omkring hvordan man lærte å bruke boka gjennom sosial praksis:
Kunnskapens vugge i antikkens Hellas? Vel. Det som grekerne tilførte av nye måter å ressonere og tenke på fikk store konsekvenser for våre vestlige tradisjoner:
- skriftspråket som representasjonsspråk
- kritisk kunnskapsideal
- logiske ressonementer
- demokratisk samtalekultur
- analytisk tenkning
Grekerne startet en overgang fra utenatlæring til begrepsbasert, argumenterende læring.
Nå skal det sies at utenatlæring fortsatt er en del av vår læring. I skolen finner vi den på flere områder. Som pedagog ser jeg soleklart utfordringen i forholdet mellom mekanisk gjengivelse og forståelse. Spesielt innen matematikk.
For ca 5000 år siden dukket de første skolene opp blant sumerne i nåtidens Irak. Innenfor menneskers organisering av læring var skolen noe nytt og revolusjonerende. En kulturell institusjon for forming av menneskers kommunikative og kognitive evner og måter å ressonere på. Institusjonaliseringa av skolen med læring som overordnet målsetting førte til:
- Et kommunikativt miljø bestående av tekster, forelesninger, øvelse og repetisjon
- større fokus på tema, kunnskaper og ferdigheter som ligger utenfor det hverdagslige
- læring blir overordnet for virksomheten (å være elev er noe helt annet enn å agere som barn i dagligdagse situasjoner)
Læringens evolusjon har således gått fra en mimetisk til en teoretisk kultur:
- språklige og fysiske redskaper er artefakter – produsert av mennesker
- redskaper utvikles innen kulturelle institusjoner – dagligdagse praksiser eller formaliserte virksomheter
- utvikling av redskaper kan ses på som eksternalisering av menneskers kunnskaper, ferdigheter og emosjoner, uttrykt i språk og teknikk.
Inskripsjoner, artefakter og endring av læring
I et sosiokulturelt perspektiv må læring forstås som et innholdsavhengig og situasjonsbundet fenomen, som handler om hvordan vi mennesker mestrer kulturelle redskaper i situerte praksiser, og hvordan vi blir kompetente aktører i ulike sammenhenger.
Utviklingen av språklige redskaper har betydd mye for endring av læring. Ord og uttrykk som inflasjon, cyberspace, skatteendring, mm er alle ord som fungerer som medierende redskaper. Språket er vanligvis helt transparent. Vi har flust av ord til å kunne gjøre oss forstått i det daglige. Såkalte spontane begreper. Skolen derimot presenterer oss for vitenskapelige begreper. Barn får dermed innsikt i måter å tenke og kommunisere på som avviker fra hverdagens, og som stiller større kravtil språklig bevissthet enn dagligdags praksis gjør.
F.eks vil et barn aldri på egenhånd komme frem til Arkhimedes prinsipp som en vitenskapelig formulering, uansett hvor lenge det leker med leketøy i badekaret.
Her skiller det konstruktivistiske læringssynet (Piaget) seg vesentlig i forhold til det sosiokulturelle (Vygotsky):
- mens konstruktivisten mener at barnet kan iakkta hvordan ulike objekter oppfører seg i vann, og dermed trekke konklusjoner om hva som flyter eller synker (nedenfra og opp)
- mener de sosiokulturelle teoretikerne at generaliseringer med utgpkt i hverdagslige erfaringer ofte blir feil i et vitenskapelig perspektiv.
Dette er interessant i undervisningsøyemed. Skal en ta utgangspunkt i det kjente og kjære – for så å lære mer innfløkt om verden (jfr Tom Tillers møte med oteren i fjæra på Senja), eller skal en legge til rette for en pedagogisk praksis som vektlegger vitenskapelige prinsipper i større grad?
Ift tekst og visuelle representasjoner, bruker forfatteren noteskriften som eksempel. Hvordan fremveksten av et “språk” har endret vår kollektive forståelse av musikk, musikkundervisningen, samt at det medierende redskapet – noteskriften – har fått styre læreprosessen i mange musikkmiljøer. På godt og vondt.
Fysiske artefakter og læring. Det er åpenbart at fysiske artefakter fungerer som støtte for læring. Det er også ganske klart at artefakter har endret vår måte å lære på opp gjennom historien. Eksempelvis navigasjon til havs:
- gjennom direkte observasjon (følge kjente landemerker)
- navigasjon etter stjernene (Oddysevs) – evnen til å navigere ble i tillegg til observasjon mediert gjennom kunnskap om hvordan skipet beveget seg i forhold til himmellegemene
- lodd (for å måe dybde)
- logg (måle fart og tilbakelagt distanse)
- sjøkart
- kompass
- sekstant (måle vinkelen over horisonten for et himmellegeme)
- kikkert
- kronometer
- peileskiver, mm
- satelittnavigasjonssystemer
Et viktig poeng her er at den tekniske utviklingen er avhengig av den samtidige utviklingen av intellektuelle redskaper. Uten felles mål, enheter og betegnelser er det ikke mulig å oppnå presisjon eller bygge kollektive erfaringer om navigasjon. De medierende redskapene er så vel fysiske som intellektuelle. Måleinstrumenter for navigasjon er fysiske artefakter, som kan nyttiggjøres gjennom målesystemer, som er intellektuelle artefakter.
Og hvor kommer så det digitale inn?
- vil dataspill bidra ift læring? Tja. Forskjell på å være en “spiller” og en som “lærer” (Linderoth)
- Motivasjon bidrar til læring (Gee)
- den digitale teknikken gjør det mulig å danne læringsfellesskap som reflekterer verden – i større grad enn tradisjonell undervisning og prosjektarbeid (Østerud)
IKT har ihvertfall en rolle og et ubestridt potensiale i læringssammenheng. I en verden som blir stadig mer kompleks, med et rikt utvalg av medierende redskaper, endres læringen vår til å få et mer reflekterende og kritisk preg. I dag handler det om å vite hva som er relevant og produktivt i en gitt sammenheng.
Fra tekst til digitale medier: utvikling av tolkingspraksiser og individers læring
Skriften er en bærende komponent i de fleste kulturelle redskaper. Gjennom den digitale utvikling har dette tatt nye og spennende veier. Utvikling av lesepraksiser i samfunnet fra klostre og høytlesing til middelalderens trykkpresse.
Gutenbergs oppfinnelse midt på 1400-tallet har hatt en kolossal effekt på læring, kunnskapsoppbygging og kommunikasjon i samfunnet.
En artig liten kobling i forhold til dagens barn og unge som mange mener er “datanerder”, opplevde man på 1600-1700 tallet en meget kritisk holdning til leseing som noe usunt. Lesemani og leseepidemi var ord som ble brukt.
Lesing blant barn og unge i dag er svært variert:
- multitasking (man tar i bruk mange ulike tekstbaserte ressurser samtidig – aviser, bøker, datafiler, chat, websider, sms, osv.)
- digital literacy / media literacy (teknisk og intellektuell kyndighet av mange slag og på ulike nivåer – bruke pc og programmer, søke etter info, vurdere kilder, sette teksten inn i en sammenheng, osv)
- design vs gjengivelse (læringen består i at en gjenskaper noe personlig interessant ut fra de ressursene man har tilgang til; å skape innhold og mening blir det viktigste)
